Romagnas tapte yrker
Yrker som skapte Romagna og nesten forsvant i løpet av noen tiår. For hvert yrke forteller vi hvordan det var, hvor du fortsatt ser spor og hvor opplysningene kommer fra.
01Myrene rundt Ravenna
Scariolanti, sumparbeiderne
Trillebår, spade og føtter i gjørma. Scariolanti var dagarbeiderne som med ren muskelkraft gravde kanaler, bygde voller og tørrla myrene i lavlandet i Romagna. De ble leid per dag, kalt inn uke for uke, med malaria alltid nær.
I 1883 ble Associazione Generale degli Operai Braccianti grunnlagt i Ravenna, et av de første arbeidskooperativene i Italia. 24. november 1884 dro noen hundre av dem med tog fra Ravenna stasjon, ledet av Nullo Baldini og Armando Armuzzi, for å tørrlegge myrene ved Ostia, ved portene til Roma.
Ostia husker dem fortsatt med Parco XXV Novembre 1884 og en seremoni hvert år. En folkesang har også overlevd, "Gli scariolanti", født i tørrleggingsarbeidene i Romagna.
Kilder: L'Espresso, «L'epopea dei romagnoli, i braccianti socialisti che bonificarono Ostia antica», 24 ottobre 2022 · Turismo Roma, «Parco XXV Novembre 1884» · Il Deposito, «Gli scariolanti»
02Furuskogene i Ravenna
Pinaroli, pinjehøsterne
I århundrer tilhørte furuskogene i Ravenna klostrene: på 1500- og 1600-tallet kunne folk bare beite dyrene sine og samle ved der, mens konglene og pinjenøttene tilhørte munkene. I 1588 kalte pave Sixtus V skogen "hele Italias pryd" og forbød hogst. I 1774 skrev historikeren Francesco Ginanni at den ga rundt 60 tonn pinjenøtter i året, solgt som "pinocchi di Ravenna".
De ble høstet av pinaroli, lag med unge menn og noen ganger jenter, i arbeid fra høst til vår. Noen klatret til toppen av furene med lange stenger med jernkrok: de bøyde grenene, slo ned konglene og svingte fra tre til tre. De andre plukket dem opp fra bakken og bar dem i sekker og vogner til Case delle Aie, hvor de ble stablet til de åpnet seg og slapp ut nøttene. Der sov pinaroli også.
Det var hardt og farlig arbeid, og det varte til tidlig på 1900-tallet. Ravenna har oppkalt en rundkjøring etter pinaroli, men få vet hvem de var.
Kilder: Il Romagnolo, Silvia Togni, «I pinaroli del ravennate», 25 novembre 2022 · Comune di Ravenna, «Pineta di Classe»
03Lavlandsbygdene
Hamparbeiderne
Fram til 1950-årene var hamp hjertet i jordbruksøkonomien i Emilia-Romagna: det ga arbeid til hele familier og formet landskapet. For hamp var Italia nummer to i verden, bare etter Russland.
Det ble sådd i februar og mars og høstet om sommeren. Så gikk buntene i macero, vanndammen som nesten hver gård hadde nær huset: de ble holdt under vann med store elvsteiner til fiberen løsnet fra veden. Det var årets hardeste og verste luktende jobb. Fiberen ble til tau, sekker og lintøy til brudesenger.
Med syntetiske fibre forsvant hampen i løpet av få år. Det som er igjen er maceri, nå dammer fulle av frosker og hegrer, og vevstolene på loftene i gårdshusene.
Kilder: Geotema n. 35-36, AGeI, Pistocchi, la canapa in Emilia-Romagna · Regione Emilia-Romagna, patrimonio culturale, attrezzi della canapa
04Lugo
Vaskekonene
Før vaskemaskinen ble tøyvask for velstående familier gjort av vaskekoner. I Lugo begynte det i gårdene til husene i sentrum: vann ble varmet i en kjele på "furnasela", den lille ovnen, og lut ble tilsatt, vann filtrert gjennom aske som løsnet skitten.
Så reiste tøyet på vogner og trillebårer til Canale dei Mulini, gravd fra 1389. Der står Ponte delle Lavandaie, "pont da bugadéri", fra 1600-tallet: fra trappene som går ned til vannet skylte kvinnene klærne og spredte dem til tørk på breddene. Slik ble det vasket til 1950-årene; på 1960-tallet kom vaskemaskinene og yrket tok slutt.
I 2025 samlet frivillige høytlesere ved biblioteket i Lugo stemmene til de tre siste vaskekonene, alle i nittårene, Giancarla Salvadori, Laura Ricci in Fontanieri og Giuseppina Tugnoli, i heftet "Il Ponte delle lavandaie di Lugo, ossia il mestiere del bucato".
Kilder: Romagna Notizie, le testimonianze delle ultime lavandaie di Lugo, 13 gennaio 2025 · FAI, I Luoghi del Cuore, «Ponte delle Lavandaie, Canale dei Mulini»
05Brisighella og Sillaro
Kjøremennene
Før lastebiler reiste nesten alt på biroccio: to trehjul opptil 1,70 meter høye, to stenger og en hest, som trakk mellom 900 og 1300 kilo. Barrocciai, eller birocciai, dro ved daggry og kom tilbake sent på kvelden. De hadde vanligvis to hester, hver med sitt eget navn, og passet dem med stor omhu.
Langs Sillaro, mellom Imola og Castel San Pietro, fraktet de grus og sand fra elven, murstein og kalk fra ovnene, druer og most til kroene i Bologna, sukkerroer, hamp, ved og flyttelass. I Brisighella fraktet de gips fra steinbruddene nær byen, og eselene deres fikk ly i Via degli Asini, den overbygde, hevede gaten i sentrum.
Etter krigen ville gjenoppbyggingen ha større og raskere kjøretøy: de unge kjøremennene tok lastebillappen og ble transportører. I 1975 var det svært få igjen. Den siste ved Sillaro, Marino Gnugnoli, kjørte biroccio til tidlig på 1980-tallet, over åtti år gammel.
Kilder: Terra Storia Memoria, «I birocciai», Castel San Pietro Terme · Italia.it, «Brisighella»
06Perticara, Valmarecchia
Svovelgruvearbeiderne
Under husene i Perticara ligger en skjult by: over hundre kilometer tunneler på ni nivåer. Det var svovelgruven, en av de største i Europa. I 1938 jobbet over 1600 personer der og nesten 50 000 tonn råsvovel kom ut hvert år.
Hver dag gikk gruvearbeiderne ned i varmen og støvet, med lamper i hånden. Utenlandsk svovel var billigere og årene tok slutt: gruven stengte i 1964, tunnelene ble forseglet og mange familier måtte dra.
Siden 2002 har det gamle gruveområdet vært Sulphur-museet: kraftstasjonen, lamperommet hvor gruvearbeiderne hentet lampene sine, verkstedene og en rekonstruert tunnel. Over landsbyen står fortsatt Vittoria-sjakt.
Sulphur, Museo Storico Minerario di Perticara Tapte håndverk i Romagna: svovelgruvearbeidere, trykkere, sjøfolk og saltarbeidere Oppdag Novafeltria
07Santarcangelo og Gambettola
Stofftrykkerne
Duker, gardiner, oksenes tepper: i gårdshusene ble stoff dekorert med håndskårne blokker av pæretre, dyppet i en rustfarget farge og slått på stoffet med en klubbe. Drueklaser, haner, granatepler, caveja. Et håndverk fra 1600-tallet som i dag overlever i svært få verksteder.
I Santarcangelo har Stamperia Marchi sin mangano, en enorm tremaskin med et stort hjul som presser, strekker og glatter stoffet før trykking: ifølge dokumentene begynte den å virke 17. mars 1633 og den går fortsatt. I dag drives verkstedet av søsknene Gabriele og Lara Marchi.
I Gambettola er det to trykkerier. Pascucci har trykket siden 1826, syv generasjoner i samme verksted. Bertozzi ble grunnlagt i 1920: Luigi Bertozzi var en snekker som skar sine egne blokker; på 1930-tallet tok han Romagna-trykk til Milano Triennale. I dag driver barnebarnet Gianluigi det.
Stamperia Artigiana Marchi Tapte håndverk i Romagna: svovelgruvearbeidere, trykkere, sjøfolk og saltarbeidere Oppdag Santarcangelo di Romagna
Kilder: La Piazza Rimini, «Il mangano dell'antica stamperia Marchi compie 390 anni», 2023 · Artribune, «Artigianato resistente», i 200 anni della Stamperia Pascucci · Fondazione Cologni dei Mestieri d'Arte, intervista a Gianluigi Bertozzi
08Cesenatico
Trekantseilerne
Fra 1700-tallet og midten av 1900-tallet seilte fiske- og fraktbåtene i Adriaterhavet med vela al terzo, et trapes-formet seil heiset på tvers av masten. Seilene var farget røde, gule og oransje og bar familiens emblem: fra land kunne man straks se hvem som kom hjem.
Med motoren forsvant seilene. De ble reddet av Museo della Marineria i Cesenatico, som holder de historiske båtene flytende i den eldste delen av kanalhavnen, den som ble tegnet av Leonardo da Vinci i 1502, og heiser seilene deres om sommeren.
I 2023 anerkjente kulturdepartementet seilingen med vela al terzo langs Romagna-kysten som kulturarv, sammen med tre av museets båter (trabaccolo Barchèt, bragozzo San Nicolò og battana Vanessa) og øynene malt på baugen som beskyttet fiskerne.
Museo della Marineria Tapte håndverk i Romagna: svovelgruvearbeidere, trykkere, sjøfolk og saltarbeidere Sjø- og salthåndverk: Cesenatico og Cervia Oppdag Cesenatico
Kilder: Ministero della Cultura, la vela al terzo patrimonio culturale, 2023 · Visit Cesenatico, i musei: il Museo della Marineria
09Cervia
Saltarbeiderne
Cervia ble født av salt. Før 1959 var saltverkene delt i rundt hundre og femti små saltpanner, hver drevet av en familie: om sommeren ble saltet samlet for hånd med treverkøy og fraktet til de store lagrene ved kanalhavnen.
Så ble saltverkene ett stort anlegg og saltarbeiderne forsvant. Bare én panne er igjen som den var, Salina Camillone. Siden 1989 har den blitt tatt vare på av frivillige fra foreningen Civiltà Salinara, grunnlagt av tidligere saltarbeidere, som høster saltet med metoden kalt "alla cervese" fordi den i Italia bare ble brukt her.
Resultatet er "sale dolce", søtt salt, et fullsalt med lite bittert salt, i dag et Slow Food Presidium.
MUSA Museo del Sale Tapte håndverk i Romagna: svovelgruvearbeidere, trykkere, sjøfolk og saltarbeidere Sjø- og salthåndverk: Cesenatico og Cervia Oppdag Cervia
Kilder: Comune di Cervia, «Salina Camillone» · Fondazione Slow Food, Presidio del sale marino artigianale di Cervia
10Hele Romagna
Smedene og caveja
Caveja var jernbolten som holdt oksenes åk festet til vognstangen: nedoverbakke hindret den vognen i å gli inn på dyrene. På toppen smidd smedene et lite mesterverk på ambolten, "pagella", med haner, duer, kors, sol og måne, og hengte ringer på den som klinget ved hvert skritt.
Den lyden hadde krefter: med caveja og visse ord drev folk bort stormer og beskyttet avlingen. I påskeuken ble ringene bundet, som man gjorde med kirkeklokkene.
Oksene og vognene er borte, caveja har blitt igjen: den har blitt en lykkeamulett og symbolet på Romagna.
Kilder: Wikipedia, «Caveja» · Regione Emilia-Romagna, patrimonio culturale, scheda di una caveja
Besøk dem
Fire av disse yrkene kan du møte på én dag: gruven i Perticara, trykkeriet i Santarcangelo, seilene i Cesenatico og saltet i Cervia. Programmet viser tidene fra der du bor.
-
-
Opplysninger kontrollert 24 oktober 2026 mot kildene som er oppført under hvert yrke: aviser, museer, kommuner, regionen, kulturdepartementet. Den fullstendige historien, på italiensk, finnes også på Passione Turismo. Kuriositeter og legender · Håndverk · Historie
Vil du se disse stedene på ordentlig?
Fra Perticara til Cervia, fra Brisighella til furuskogen i Classe: en privat transport tar deg til yrkenes steder og tilbake til hotellet.
Mangler det noe, eller vil du legge til noen opplysninger? Si fra.
Har du funnet en feil eller noe som ikke stemmer? Gi oss beskjed.